Diabetes type 1

Noen dager kjennes det ut som om hele livet mitt styres av tall. Blodsukker. Kurver. Piler opp og ned. Det er det første jeg tenker på når jeg våkner, og det siste jeg sjekker før jeg sovner. Og i mellom der? Så er det der hele tiden. Jeg er sliten. Sliten av å bytte pumper og/eller slangesett. Sliten av å alltid ha noe festet til kroppen. Sliten av å aldri bare kunne være helt fri. Det er alltid noe som må måles, justeres, planlegges. jeg kan ikke huske at jeg har gjort livet mitt spontant. ikke mat, ikke trening, ikke engang en rolig kveld. Jeg kan faktisk bli så lei av min beste og værste venn - dia1. For det stopper aldri. Hva er blodsukkeret mitt nå? Hvor er det på vei? Har jeg tatt nok insulin? For mye? Hva skjer om en time? Om to? Hele dagen går med til små, konstante vurderinger. Og så er det alarmene - gidd ikke nevne dem. Jeg piper alltid.....