Tenåringsforeldre

Jeg er midt i et prosjekt jeg ikke har gjort før, det er et personlig prosjekt som overrasker meg hele tiden. Jeg må jo bare holde meg til Pippi og si: dette har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg sikkert???? Jeg oppdrar tenåringer – og det kan jeg love deg er et eget prosjekt. Jeg står i noe som jeg aldri har gjort før uten noe oppskrift. Det handler om søte små som er blitt veldig store, fysisk er de mye høyere enn meg og søte på hver sin måte og skrudd sammen på forskjellige måter.  Dette er et stort prosjekt som gjør meg glad, bekymret, redd og mye forundret.

Mennesker i den alderen går igjennom store kroppslige og mentale forandringer, veien inn i den voksnes verden kan være rimelig hard for et så ungt menneske. Vi som foreldre ønsker håper og ber om at man har gitt de verktøy de trenger for å takle det. Så opplever vi det meningsløse med å fortelle den unge hva som er rett eller galt - blir vi hørt? nope. Av og til synes jeg at jeg bare hører min egen stemme - bla bla bla... og hodet til den unge er langt inni den lille skjermen i handa, ja for telefon den er grodd fast i hendene til den unge. jeg hører meg selv til stadighet "kan du ikke legge bort telf nå", "se på meg jeg prater til deg", "hallo jorden kaller" eller "når er jeg så lei av at du ikke hører etter når jeg snakker til deg.." Blir det bedre? nope.. Ofte handler det nettopp om å finne det rette språket - kommunikasjonsformen, som ikke alltid trenger å være så verbal. 

Men lærdom er:

              Det går stort vel sett bra:)
              vær mer slækk??
              rot er ikke farlig – det er den minste utfordringen
              han/ho lærer lage sin egen mat  - en gang
              farging av klær treng ikke være ille
              dataspill er ikke farlig
              de unge trenger ikke alltid så mye søvn hver natt
              sunn mat kommer - etter hvert
              «stol på meg» sier han – ja gjør det (det er ikke enkelt mht alle farer der ute…)
              jeg vet hvor nøkkelen er – tro han (men kopier opp flere ekstra)
              jeg tar ansvar – jepp på min egen måte. 
              Se meg – veldig viktig
              Hør på meg – enda viktigere
             

      
Det handler om å ruste opp den unge, styrke dem, gi ansvar og ikke minst slippe taket som foreldre. Men VÆR TILSTEDE I TILFELLE KATASTROFE. - skjer det må foreldre gripe inn uten diskusjon

Denne fant jeg på nett:

 4 ÅR: MIN MAMMA KAN ALT! 

8 ÅR: MIN MAMMA KAN MYE. 
12ÅR: MORA MI VET FAKTISK IKKE ALT. 
14 ÅR: MUTTERN SKJØNNER IKKE NOE! 
16 ÅR: MUTTERN ER HÅPLØS GAMMELDAGS. 
18 ÅR: HU DER? HAR GÅTT UT PÅ DATO. 
25 ÅR: HUN VET KANSKJE LITT OM DET. 
35 ÅR: FØR VI BESTEMMER OSS, SPØR VI MAMMA. 
45 ÅR: LURER PÅ HVA MAMMA TENKER OM DET.... 

75 ÅR: SKULLE ØNSKE JEG KUNNE SNAKKE MED MAMMA OM DET...    

(ukjent)