Tiden er noe vi alle forholder oss til, men som ingen egentlig kan gripe. Den tikker jevnt videre, uansett hva vi gjør. Noen dager føles den som en venn – andre ganger virker den tung og treg, som når vi venter på noe svar, bekreftelse og trygghet.Vi prøver og av og til kontrollere tia – med kalendere, alarmer og tidsfrister. Men så tenker jeg, kanskje det heller ligger en slags frihet i å akseptere at tiden ikke lar seg styre. Den bare er. For tiden minner oss om at alt går over – både det gode og det vanskelige.Så kanskje handler det ikke om å få mer tid, men om å være mer til stede i det man står i.
Det er noe magisk ved høsten – som om hele verden sakker ned og forbereder seg på hvile.
Vet du jeg har fått høstforkjølelse? blæ...... stemmen høres kjemperar ut. jeg slit.... Regner med at du også har kjent kriblende saker i halsen din.