Det er lillenyttårsaften og vi har kommet oss vel hjem til Alta etter en noe spesiell julehøytid med familie og venner. Spesiell på alle måter i sorg og glede.
Året 2015 går i minneboken som et spesielt år. Jeg sluttet å røyke, min søster giftet seg og hadde et fantastisk bryllup, jeg har hatt spennende reiser deriblant til Darwin i Australia, Lukas begynte på ungdomskolen som var en overgang for mor og sønn, vært i studio med barnekoret, cdplate på gang, planlagt filminnspilling (skrekkfilm) premiere høsten 2016, solformørkelse, spennende musikerjobbing, cdutgivelse (IngerGaup), elste gutten min besto teoritesten til bil med bare to feil (han har ikke gått på noe teorikurs), vi har øvelseskjørt mange hundre mil dette året:), pusset opp kråkeslottet vårt i Kongleveien (nå gjenstår bare resten), han andre gutten begynte å dronfilme og det tok jo helt av med media haugevis med oppdrag, pluss masse masse mer som har gitt mye glede. Året har vært fint på mange måter. Gode minner som lagres i hjertet.
Men dette året etterlater seg også sorgfulle minner. Jeg og mine fikk opplevde døden helt uten forvarsel og sjokk - noe man ikke helt trodde var sant. I de sekunder trodde jeg at alt var over. Helt uten forvarsel var du Per Ivar borte. Far til guttene og min x mann. Det var et sjokk. Et sjokk som er vanskelig å ta innover seg. Guttene sin far gikk bort så altfor brått og tidlig - det er en tung sorg å bære for guttene - og mammahjertet gråter over den smerte guttene bærer. Hadde jeg bare kunnet tatt noe av det på meg. Det er smertelig. Det er grusomt, det er helt forferdelig at tenåringsgutter skal miste sin far. Han var helt umistelig. Han var deres far. Per Ivar jeg skal hedre deg og ditt minne. Jeg skal hedre alt du etterlot deg på jord og behandle det med respekt. Per Ivar jeg var veldig glad i deg. Vi hadde jo mange år sammen, verdifulle år. Du var en fin mann, du lo og var glad. Og elsket dine gutter. Nå er du død, og borte fra jorden og lever og elsker på den andre siden som vi mennesker ikke kjenner til. Ingen vet hva som er der, vi tror og vi håper. Men ingen vet. Jeg tror iallfall at du har fred.
Vi er tilbake, vi dødelige som alle skal dø engang. Og vi lever videre med minnene om deg- for den du var og tar det med inn i fremtiden.
Når man opplever en slik traume og brutalitet sitter man igjen med de store spørsmål om livet og døden. Døden puster oss alle mennesker i nakken - nettopp fordi vi alle skal dø engang. Det er en påminnelse om at vi lever ikke evig her på jorden.
Det er for min en påminnelse om å leve, om å sette pris på de små tingene, gi klem, si fine ord, være fornøyd med det man har, være fornøyd og alt det som er hverdagen i livet.
Det er for min en påminnelse om å leve, om å sette pris på de små tingene, gi klem, si fine ord, være fornøyd med det man har, være fornøyd og alt det som er hverdagen i livet.
Og sist men ikke minst Å TILGI, seg selv og andre.
En påminnelse om å leve i takknemlighet.
