til syvende og sist kan man bare stole på seg selv... men ettersom livet vandrer vidre så glemmer man ofte det negative med menneskevesnet..så går man i samme felle igjen og velger å tro på et menneske. og ta det valget e ganske sårbart og. det e som å hoppe utafor et stup uten falleskjerm kurs... ikke kan man styre det og ikke vet man helt kossen man lander. det e bare en råsjanse man tar. og idet man svever i lufta så kjennes det bare godt, vinden suser i ørene og lufta kjennes som rosa skyer...men alltid etter et hopp kommer landinga, sån e det jo med tyngdekrafta... og om du ikke har klart å navigere deg riktig og lært deg kossen det fungere, ja det risikere man lande med brekte armer og bein og det som værre e. når man har vært så uheldig å tro på et mennske som gav seg ut for å være din venn, men som rått og brutalt viser seg å være en ustabil, og sansynligvis full av komplekser, som for å heve seg selv må tråkke på andre, ja da brekkes nån kvista fra livstreet ditt, og det tar en stund før kvister vokser ut igjen... moralen her e; smil til verden, og den ja, ler av deg....