Livet med korona

Hei, hei fra gjesteblogger Berit. Jeg har fått lov å dele mine nyervervede koronaerfaringer her på bloggen til Ann-Mari, i og med at jeg testet positivt for covid-19 i morges. Nå er jeg en del av den indre sirkelen og vet hva jeg snakker om, nemlig. Etter to år med pandemi føler jeg meg nesten litt VIP nå etter at det omsider ble min tur, men det er heldigvis omikron, som gir milde symptomer, og jeg har heldigvis tre doser med vaksine innabords, så det føles trygt. I alle fall foreløpig. Jeg har kjent litt kløe i halsen i to dager og har testet meg flere ganger siden første mistanke om korona, før jeg i dag fikk opp to streker på testen.

«Der kom den, ja», tenkte jeg. For det måtte jo komme en gang. Men jeg syns det er litt rart at det skulle gå to år og at det skjedde like etter at jeg reaktiverte medlemskapet mitt på treningssenteret! Jeg begynner å lure på om det må være en sammenheng, fordi forrige gang jeg var medlem der var i 2020, like før nedstengingen. Da hadde jeg nylig meldt meg inn, for første gang i livet, og frem til mars 2020 trente jeg masse, og hva skjer? Jo, det kommer en verdensomspennende pandemi for første gang på hundre år! Da gikk det jo selvfølgelig ikke an å trene der mer fordi alt ble stengt ned og korona-skrekken tok over, og etter omtrent null trening på to år begynte pandemi-greiene omsider å dabbe av, som gjorde at jeg for noen uker siden reaktiverte medlemskapet og begynte å trene igjen – og hva skjer? JEG får korona! Du ser sammenhengen, du også? Jeg og treningssenter er rett og slett ikke «ment to be»…

… sa Berit, og henta seg en skål med potetgull.

Nå håper jeg bare at formen fortsetter å være like god som den har vært i dag. To paracet tok knekken på alt av symptomer, og om de skulle komme tilbake har jeg noe heksebrygg fra Australia i bakhånd som jeg setter min lit til. Håper alle dere lesere holder dere friske og raske, og ønsker ellers god bedring til alle med-covidere! 

Avstandsklem fra Berit Margrethe