Ti årsjubileum som blogger

I år har jeg bloggjubileum. 17.mars i år har jeg blogget i 10 ÅR. Jepp du hørte meg riktig. Jeg har hatt denne åpne dagboken i ti år, 10 år.

Jeg er vel egentlig  ganske stolt over det - stolt over min egen blogg. Den har blitt en del av meg på flere måter. Jeg har skrevet mange mange tusen innlegg, mange tulleinnlegg, alvor, personlig og mindre personlig, men aldri privat.

Det kan nok sikkert virke som at jeg utleverer meg, men det gjør jeg ikke, bloggen en kun en pitteliten del av meg, en side ved meg som jeg liker veldig godt, nemlig å skrive. Jeg har ved siden av denne bloggen hatt flere andre blogger, med lås, der noen få utvalgte har fått lese, det er blogger som er noe mørkere og usminket.

Det har seg slik at jeg skriver meg igjennom prosesser, jeg skriver og skriver. Jeg skriver meg igjennom gleder og sorger. Det er terapi for meg. I de vanskeligste valg og perioder har jeg skrevet side opp og side ned før jeg plutselig sletter alt. Og det har vært rett for meg å gjøre det. Jeg har skrevet mange "brev" til venner og bekjente, mennesker som har gledet meg eller såret meg. Jo jeg skulle nok kanskje sendt de brevene spesielt til de mennesker som har motivert meg og heiet på meg, for de hadde fortjent å fått den anerkjennelsen. men det har jeg altså ikke gjort. Skrivingen er ren terapi for meg selv - jeg leser igjennom det, ofte skriblerier som er veldig personlig, usminket og detaljert før jeg legger det bak meg. Og legge bak seg vanskelige ting er tunge prosesser, men det er en nødvendighet for å gå videre i livet.

For jeg HYLLER livet.

Livet er en fest - som skal feires hver en dag.

Jeg takker livet og jeg takker tilgivelsen