peppermynte te

jeg vender meg om

jeg er reddet, kanskje helst fra meg selv?

stemmene virrer rundt i hodet mitt

misforstående til mitt ikkebeste

ordene som ikke ble sagt var nesten verre

rullende sammen av smilet til den andre som jeg registrerer

min venn sier til meg under en tekopp og røyk en novemberkveld på en iskald veranda der månen forsøker danse en aftendans for meg og min venn, i kamp mot tåken og kulden som trenger seg på, i boligfeltet på vidda. stearinlyset på det lille bordet imellom meg og min venn med lilla duk og et halvfult askebeger med sneiper av malboro og prince mild holder på slukne av all fuktighet fra tåka som sniker seg ned på en spøkelsesaktig måte. det er høst. ja det er høst. selv om det er 13.november, uten sne, varmegrader, rim på bakken og glatte veier. min venn sier: du er akkurat som meg.. jeg ser forundret på henne. nei jeg er ikke som deg tenker jeg. jeg tenker på hvordan min venn er, jeg tenker på om jeg virkelig kjenner henne?

jeg snur meg bort

det gjør jeg jo alltid

det er mitt forsvar...

min venn ser på meg, hun er vakker, hun er atletisk, hun skinner om kapp med månen som forsøker danse i tåken, hun serverer meg peppermyntete som er laget av hennes tante, hun sier, dette er te som roer deg ned, som bedøver ditt triste sinn, det er te laget av kjærlighet, tørket på en veranda, drikk min venn, smak og kjenn. ja for hun sier hun er min venn...

jeg vender meg bort, ser fremover inn i min trygghet og hører bare lydene av stemmene.

peppermyteteen var veldig god.