Blogget i 18 år

Morn. Kom hjem fra Kautokeino i går etter en fin helg med foreldre, søsken og tantebarn. Kautokeino er min hjemplass og jeg har så gode minner derfra. Måtte lese i bloggen min for å friske opp minnene 😄 Ja for tenk nå har jeg altså blogget i 18 år.. Ble jo rent overrasket selv. Nå skal jeg starte  dagen med først og fremst komme meg ut i finværet. Ja for vi har ingen snø og masse varmegrader denne oktober. Du får ha en fin mandag og take care 🌿🌿🌿

Drømmer

 Noe av det mest verdifulle jeg har lært, er viktigheten av å leve i nuet. Livet er fullt av øyeblikk som ofte glir forbi uten at vi virkelig legger merke til dem. Jeg prøver å minne meg selv på å stoppe opp, kjenne etter, og være til stede her og nå. Det er i disse små øyeblikkene jeg virkelig er meg selv, fri fra forventninger og ytre press.

Men det betyr ikke at jeg ikke tenker fremover – tvert imot. Å leve i nuet gir meg styrken til å drømme stort. Når jeg er til stede i meg selv, blir det enklere å se hvor jeg vil i fremtiden. Jeg lar drømmene mine vokse, ikke som en flukt fra nåtiden, men som en naturlig forlengelse av den jeg er og det jeg vil oppnå.

For meg handler det om balansen mellom å være til stede i øyeblikket, samtidig som jeg har mål og ambisjoner for fremtiden. Jeg tror det er når jeg finner roen i nåtiden at drømmene mine virkelig får kraft til å bli virkelighet. Det handler om å være tro mot meg selv, både i dag og i morgen

Nå er det SENHØST

Nå venter vi bare på kongVinter. Vi forbereder oss godt. Dette har vi gjort før og det vet vi hva det innebærer. Det er tid for forvandling. Naturen går sakte inn i dvale; trærne kler seg i fargepryd av rødt, gult og oransje før de sakte mister bladene og går i dvale.  Mørketiden kryper inn over oss, med sitt kjølige, fuktige pust som får oss til å trekke skjerfet tettere rundt halsen. Sammen med mørket følger ofte også den første forkjølelsen, som et forvarsel om at vinteren er på vei (høstforkjølelsen var hard... varte  leenge).

 Men det er nå som er min tid -  det skjer det noe magisk: jeg blir kreativ. Det er som om høstens ro, dens langsomhet og stillhet gir meg et pusterom - et skaperrom. Jeg er jo som mange andre som er vokst opp på Finnmarksvidda vant med mørketiden, som vi egentlig ikke ser helt som at det er mørketid. Det er tiden da lysene har sin egen rytme, snøen og nordlyset som lyser opp.